Brytningstid

Helt innerst mot fjellene, over tregrensa, i utkanten av utkantkommunen, ligger Borren. Gården som Linda bærer med seg i etternavnet sitt, og som hun lengtet intenst etter å forlate når hun endelig var ferdig på videregående. Bygda hvor gården ligger heter Hessdalen, og er kanskje mest kjent for et mystisk lysfenomen det har gått gjetord om i årevis.

De rundt 100 personene som bor her oppe må kjøre noen minutter i bil, avhengig av hvor langt inn de har adresse, for å komme seg ned til kommunesenteret i Holtålen. Men ingen må kjøre like langt som de som bor på Borren.

– Da jeg ble ungdom, kunne jeg ikke vente med å komme meg bort. Det føltes som om jeg gikk glipp av noe. Jeg vet ikke helt hva, men jeg hadde en følelse av at det var noe som skjedde og at jeg ikke var med på det.

Kryssende akser
Per-Erik, ungdomskjæresten, kjente det ikke på samme måte. Han har vokst opp på gård han og, har også odel, men gården hans ligger mye mer sentralt til i kommunen. Langs elva Gaula hvor det ikke er like værhardt. Han har alltid sett for seg å bo i Holtålen, byen var bare noe han måtte innom for å få seg en utdannelse. Et sted hvor det var obligatorisk å lufte seg før han kunne vende tilbake. Men etter hvert som han og Linda kjøpte seg leilighet, han fikk drømmejobben på NTNU og bylivet ble hverdagslivet, var det å flytte hjem noe som skulle skje langt der fremme. Noe som på ingen måte hastet.

– For meg gikk det motsatt vei. Mens Per-Erik ble mer og mer glad i Trondheim, ble jeg mer og mer lei. Vi var litt sånn, sier Linda og holder armene opp i et kryss som to akser som møtes på midten.

Aksene hadde vel omtrent akkurat krysset hverandre da Per-Erik ble tilbudt jobb som lærer på Teknikk og industriell produksjon ved Røros videregående. Var det en jobb han ønska seg i hjemtraktene, så var det denne. Samtidig fikk Linda tilbud om et årsvikariat som lærer på skolen i Ålen. Skulle de flytte tilbake allerede? Og hvor skulle de i så fall bo? Det åpenbare alternativet var å sikte seg inn mot gården til Per-Erik og flytte inn der når tida er inne. Men hva da med Borren, som ligger der for seg selv i enden av en 17 kilometer lang blindvei og som Lindas pappa har ymtet frempå at han begynner å bli klar for å forlate?

Verden på pause
Forfatteren Johan Falkberget skrev en gang om Lindas oldefar at han var sønn av den evige sne, i og med at vintrene i Hessdalen er åtte måneder lange. Det er ingen naboer oppe på Borren, men mye vind. Når vannet fryser, må de grave seg ned til bekken utenfor huset. Det er fjell og vidder som gjør at hodet kobler seg på en annen tidssone. Det er kroppsarbeid og samhandling mellom dyr og mennesker som gjør at du glemmer ting som Instagram og Snapchat. Selv om Linda brukte ungdomstida på å lengte bort, har hun de siste årene stadig oftere lengtet hjem.

– I livet ellers er det veldig høyt tempo, verden går så fort fremover og det er noe nytt hele tida. På Borren er det liksom en annen puls, det er så godt å komme dit, sier Linda som skrev teksten Å sette verden på pause om nettopp dette:

Da jeg var liten, på nittitallet, bodde det snille mennesker med hvitt hår her. De smurte syltetøy på vafler, solkrem på kinn og passet på at det ikke var åpning mellom votten og dressen. Nå henger de i rammer over sofaen, sammen med andre som også har levd her.
(…)
Ting har skjedd her som det ikke har blitt tatt bilde av, minner har blitt lagret i hoder som nå er under jorden, som ikke kan hentes fram mer – som fantes, men ikke kan bli funnet igjen.”

Sommeren 2016 ble teksten publisert på nettmagasinet Harvest. En av dem som leste den, var forelegger Erling Kagge. Han syntes hun skrev så godt at han lurte på om dette var noe hun kunne skrive en hel bok om?

– Han la meg først til som venn på Facebook, og da var jeg sånn: ”Eh, okey?”. Jeg visste at han var kjent for et eller annet, men jeg visste ikke hva. Så jeg måtte google, og da kom det opp først at han hadde gått Mt. Everest og litt sånne ting. Jeg skjønte ikke at det her var et forlag. Å skrive bok er noe jeg alltid har drømt om, men aldri har tenkt at har vært realistisk. Jeg hadde aldri turt å sendt inne noe til et forlag selv, men da han spurte meg, tenkte jeg at: ”Ja, bok kunne jeg da ha skrevet”.
Og når hun skulle skrive bok, var hun nødt til å ha noen svar.

– Det var det som gjorde at jeg ville gå fra Trondheim til Hessdalen. Det vanskelige valget var ikke om vi skulle flytte hjem til Holtålen eller ikke, selv om vi ikke hadde sett for oss at det skulle skje så fort. Det vanskelige var gård eller ikke gård. Eller Borren eller ikke Borren. Jeg skulle bruke tida mens jeg gikk til å tenke over fremtida og odelsvalget.

Litt herifra og litt derifra

Resultatet Veien hjem ble utgitt på Kagge forlag i vår. Det ble ikke den 13 mil lange turen som hun hadde sett for seg. Det var tross alt lite givende å gå langs med E6 og riksveien hele tida. Hun endte opp med å legge om ruta og heller bruke tid i fjellene oppe i Hessdalen, sammen med Per-Erik. For valg om fremtidig bosted måtte de være to om. Dette var ikke en tur og et valg hun kunne gjøre alene, når hun tross alt hadde bestemt seg for å dele livet med Per-Erik og det snart skulle feires bryllup. Likevel, smerten over å komme fra en gård som vil nedlegges om du ikke overtar selv, den er det Linda som bærer på.

– Jeg synes at barndommen jeg har hatt er en liten flik av verden som er veldig fin. Jeg føler et ansvar for å bidra til at den verdenen fortsatt skal vare. Det har jo vært så verdifullt for meg. Selv om ingen har lagt noe press på meg som odelsjente om å overta, så kjenner jeg på ansvaret for familien og hele deres livsverk. Alt de har slitt… Og jeg kjenner nok mer på det enn Per-Erik, for gården han kommer fra er mye mer overlevelsesdyktig enn Borren. Gårdsbruket jeg kommer fra er så karrig og lite, har alle odds imot seg. Det er en sorg knytta til det.

I stedet for å tenke fremover mens hun gikk, endte hun opp med å tenke bakover på alt som har vært. Turen handlet i stor grad om å erkjenne at hun ikke kunne gi videre til sine barn den oppveksten hun selv har hatt.

– Hadde det vært sommer hele året, da skulle jeg bodd på Borren. Men vintrene er så lange 700 meter over havet. Det er på grensa der alle har setrer og hytter. Jeg vil heller ha naboer enn hytter. Jeg tror det har vært en prosess å lande i at det er greit om jeg ikke tar over, at jeg må ta de valgene som er viktig for mitt liv. Det er ingen av dem som har bodd på Borren før meg som har hatt muligheten til det. Jeg kan kanskje pusle sammen og ta litt herifra og litt derifra og finne det livet som jeg mener er best for meg. Men det har tatt tid å akseptere at den barndommen jeg har hatt, den får jeg ikke tilbake. Den er over. Sånn er det kanskje for alle når de blir voksne på et eller annet vis. At det er en prosess å bearbeide det.

– Hva da med gården til Per-Erik?
– Heksem er en mellomløsning kan du si. Den er så nære vegen og er mer påkobla samfunnet. Der får du litt av begge deler.

Plass, tid og livskvalitet
Om de ender opp på Heksem trenger de ikke bestemme seg for ennå, men jo, de kan se det for seg. En gapahuk med bålplass oppe i lia, en skrivestue til Linda øverst i den nydelige kårboligen. Borren blir kanskje som et annet hjem, et sted de drar til i helger og ferier. Linda leker samtidig litt med tanken om å åpne opp fristedet sitt for andre slik at de også kan kjenne på freden og roen som er så viktig for henne. Enn så lenge leier de et hus i Ålen. Det eneste som foreløpig er sikkert, er at fremtida blir en eller annen plass blant 2000 andre holtålinger slik Per-Erik alltid har sett for seg.

– Selv om det ofte tar en halvtime når du er på butikken fordi det er så mange kjentfolk du skal snakke med, så synes jeg det gjennomsiktige samfunnet er veldig trygt og godt. Vi er opptatt av hverandre, snakker med hverandre og hjelper hverandre, sier Per-Erik som tror alle kan finne sin plass her, enten de er tilbakeflyttere eller innflyttere uten røtter i kommunen.

– På en liten plass blir man mer avhengig av hverandre. Her blir man sett. Mens folk i byen kan betale seg ut av dugnader, er man villig til å være med å dra lasset her. Deltar du ikke og bidrar sjøl, så går det ikke rundt. Når man samarbeider for å få til ting, føler man seg litt nyttig og.
Og om du har lyst å bli usynlig igjen, kan du jo bare spenne på deg skia og traske i vei.

– Det er ganske mange kilometer med skiløyper per person. Det er veldig godt, fremholder Per-Erik som gleder seg over at han nå har tilgang til både smørebod og foreldrenes innholdsrike verksted. Det ble ikke helt den samme plassen til interessene hans i den lille leiligheten de hadde i Trondheim.

– Det er jo ikke noe magisk som skjer med tida med en gang jeg kommer inn over kommunegrensa, det er jo ikke det at klokka går noe saktere her, jeg vet ikke… Jeg tror det her er en verden som passer meg bedre. Det er enklere å få tid til det jeg forbinder med livskvalitet; natur, familietid, at man har tida til at det kommer venner over en kveld og griller. Det er mye lettere å gjennomføre her, når vi bor nærmere hverandre og det er ikke så mange andre ting som frister og drar i alle sammen.

Tro mot den man er

Selv om valget om å flytte hjem føltes veldig endelig, det er liksom noe man bare gjør én gang, er det fortsatt nye dører som åpner seg. Linda, som er utdannet lærer, har valgt å takke nei til å fortsette på skolen i Ålen. I stedet skal hun jobbe 50 prosent ved biblioteket på Røros, og bruke den andre halvparten av tida til å gi næring til forfatterdrømmen.

– Jeg synes det er så artig, det her med bøker og leve seg inn i både oppdikta verdener og verdener som allerede finnes, men som en normalt ikke har tilgang til. Få utforske noe nytt, lære om andre kulturer og mennesker. Snike seg inn i sinnet til en annen person og se verden gjennom deres briller. Det er flere ting jeg liker med lærerjobben, men en av de tinga jeg liker best, er å formidle lese- og skriveglede til barn og unge. Jeg har veldig lyst til å skrive en bok til, kanskje en barnebok. Vi får se hva jeg får til.

Med tida har det blitt lettere å ta de valgene som kanskje ikke ser så riktig ut på papiret, men lytte til det hun vil innerst inne. Heller tjene litt mindre penger, enn å la penger gå på bekostning av det hun aller helst vil drive med. Hun vet ikke om det å flytte fra by til bygd har gjort henne tryggere på seg selv, kanskje det bare er alderen, men det kjennes annerledes her.

– I Trondheim så jeg så mange mennesker som var så fjonge og fine uansett hva de skulle. Selv om jeg tenkte: ”Åh, at de gidder!”, så merka jeg at jeg lot meg påvirke av det. Det ytre ble et bilde på at alt var på stell, og jeg hadde lyst til å prestere på det, jeg og. Etter at vi flytta hit, kunne jeg ikke gå på butikken uten å ha ordna meg. Så gikk det litt tid, og nå har jeg akklimatisert meg, kan gå på butikken med håret i en dott. Her er vi litt mer avslappa. Jeg vil gjerne pynte meg i blant, men jeg trenger ikke gjøre det hver dag. Jeg trenger ikke gjøre det bra på alle områder hele tiden. Her synes jeg det er enklere å sile ut det som er viktig for meg å prestere på. Det er rett og slett lettere å være meg selv.