Tre podcaster mens man venter på jerven: Science Vs. Ekko. Reply all.

I Sør-Norges største kommune i utstrekning, med knappe 1900 innbyggere, er det lang vei til kjøpesentre og restauranter. For friluftsentusiasten Erin Sandberg, er Rendalen den mest sentrale plassen hun kan tenke seg.

-Rendalen har alt jeg ønsker meg. Det tar meg ti minutter i bil og så er jeg oppe på fjellet. Jeg synes det er spennende at både bjørn, ulv, gaupe og jerv, de fire store, lever i nærheten av der jeg bor.

De har en magisk tiltrekningskraft, de ville dyrene du finner i Rendalen. For 600 år siden sørget villreinen for at samene slo seg ned i området. Nå har den åpne furuskogen, de langstrakte viddene overøst med kvitrull og de innbydende fjellvannene, lokket til seg nok en bosetter. Erin Sandbergs nabolag er fullt av flere hundre år gamle fangstgroper, spylerenner fra forrige istid og ferske bjørnehi. Og midt opp i alt dette, Sølenmassivet. Et ruvende fjellområdet som revner på midten, og som ikke ufortjent har fått navnet Drottningen på andre siden av grensa. Likevel er det nok noen som ikke helt forstår hvorfor 30-åringen har bestemt seg for å bo akkurat her. I en kommune som sliter med nedgang i befolkningen, og hvor innbyggerne har høy gjennomsnittsalder, faktisk blant den høyeste i landet.

– For meg er det vanskelig å forstå hvorfor alle vil bo i en by. Det er ikke livet for meg, alt det stresset og maset. Det er så mange flere fordeler ved å bo nærme naturen. I tillegg opplever jeg at man får et tettere forhold til folk rundt seg på bygda. Her treffer jeg kjente overalt.

Gener og arv

Hun er oppvokst på Brønnøya i Asker. En bilfri øy hvor hun ble kjørt i båt til barnehagen. Da hun begynte på skolen, måtte hun ta kabelferje som de sveiva i land. Rådyrene var ofte på besøk i hagen, og Erin har et sterkt minne fra en barnebursdag hvor de matet en tam rev med is. Ikke minst husker hun godt ferieturene til familiehytta i Rendalen.

– Da vi kom opp Misterlia og så fjellet reiste seg, da kjente jeg at ”nå er vi her”.

Det var alltid en god følelse. Noe av friluftsinteressen min er nok medfødt, men jeg er sikkert preget av en landlig oppvekst. Alle turene til hytta i barndommen har kanskje hatt mest å si. Jeg føler meg veldig hjemme i naturen her.

Helt fra hun var liten, visste Erin at hun ville jobbe med dyr. Veterinær stod øverst på ønskelista, men etter å ha snakket med en som utdannet seg til å bli biolog, kom Erin på andre tanker. Det var noe med helheten, å forstå samspillet og hvordan alt henger sammen med alt. Slik det også er i hennes eget liv. Alle livsvalgene bunner ut i en interesse for natur.

Da hun studerte i Trondheim, var det en følelse av at det alltid var litt for mye som skjedde. Det var vanskelig å slappe helt av, finne roen. Når anledningen bød seg, oppsøkte hun og kjæresten det enkle friluftslivet, for å komme bort fra alt. Bort fra ferdigtråkkede stier og oppkjørte løyper. Det var på disse turene hun begynte med naturfotografering.

– Når jeg tar bilder, stenger jeg alt annet ute og konsentrerer meg helt. Det er en avkobling. Delvis handler det om å fange minner med typiske bilder av fine solnedganger for eksempel. Så handler det også om å dele og formidle gode turopplevelser.

Avgjørende vennskap

Interessen for naturfotografering vokste stadig, ikke minst etter et halvt års utveksling på Svalbard. Rett bak studentblokka lå det et yrende fuglefjell, og en morgen møtte hun på en polarrev ute på trappa. Tilbake i Trondheim og med en master i boks, kjente Erin veldig sterkt på at hun hadde bodd mange nok år i byen.

– Jeg var veldig lei av milde vintre. Det er to uker med bra skiføre, ellers sørpe og is. Overgangen fra å flytte fra Trondheim og hit til Rendalen, føltes bare riktig. Det var selvfølgelig litt uvant å ikke ha butikker og mangfoldet rundt seg, men jeg var så klar for et sånt sted.

Hun oppdaget ved en tilfeldighet at Rendalen kommune hadde utlyst en helt ny prosjektstilling om rovdyr og samfunn. Midt i blinken, tenkte Erin, men hun fikk ikke jobben. Samtidig ble det utlyst to andre stillinger, og hun ble oppfordret til å søke på en jobb som arealplanlegger. Den stillingen ble besatt av den nyutdannede biologen. I en kommune som Rendalen, med enorme mengder utmark og naturverdier som skal ivaretas, er Erins utdanning svært relevant. Kort tid etter at hun flyttet nedover, ville nok en tilfeldighet ha det til at en venninne fra Trondheim også fikk seg jobb i kommunen.

– Det har hatt mye å si. Vi er flere unge i begynnelsen av 30-åra på min avdeling på jobb, som har mange av de samme interessene. Alle har vi søkt oss til denne plassen fordi det er bra å drive med friluftsliv her, og da treffer man likesinnede. Så er det få ansatte her, arbeidsoppgavene blir varierte. Samtidig har vi et stort område å jobbe med. Det er fascinerende at det er så mange spor etter mennesker som har levd her for mange tusen år siden. Det hender jeg har gått på fangstgroper som ingen har sett før. Det gir en ekstra dimensjon til turen og får en til å tenke litt. Det er ikke bare vi i dag som har brukt denne naturen og dette fjellområdet.

Sølen har for eksempel vært her til alle tider. For oss er det et fjell som betyr noe mer enn andre fjell. Det er en viktig del av kulturen og identiteten vår. Det har en egen tiltrekningskraft, sier hun og trekker frem den spesielle beskrivelsen dette området har fått i forvaltningsplanen til Sølen Landskapsvernområde:

«Langs veiene kan man finne varp. Dette er røyser av småstein eller hauger av kongler eller kvister gjerne i kombinasjon med store steiner. Her ofret folk til maktene i skog og fjell for å få en god ferd eller for å finne rett vei. Mange ligger langs seterveier ved steder med drikkevann, hvileplasser eller eiendomsgrenser. Et slikt varp finnes langs pilegrimsleden på sørsiden av Envola. Dette varpet kalles Dunkefurua som er et stort kvistevarp. De som skulle passere gjennom Sølenskaret søkte å blidgjøre den mektige fjellguddommen for å komme uskadd gjennom. En skal ikke lenger enn et par generasjoner tilbake i tid før det var vanlig at folk tok av seg lua og sa «God dag Sølen!». Et annet varp i form av en stor stein finnes langs seterveien mellom Lomnesmistra og Jota ved Kjesaråsknappen.»

Rett etter at hun var i gang med den nye jobben, tok en kollega med seg henne og samboeren på tur en ettermiddag for å etter kikke etter ulvespor, fyre bål og grille pølser.

– En helt vanlig onsdag ettermiddag, liksom. Da kjente jeg at jeg bodde på rett sted. Det å kunne ha selskap på tur og spise middag sammen iblant, å dele opplevelser, det betyr veldig mye. Du trenger ikke så mange nære venner for å trives. Men hadde noen av vennene våre flyttet, hadde nok terskelen vært lav for å flytte selv. I alle fall de første årene, det husker jeg vi snakket om.

Tre klassiske turmål i Rendalen:

  • Padletur på elva Sølna som renner ut i Sølensjøen. Det har blitt en tradisjon å padle her om våren – en nydelig opplevelse.
  • Området rundt Sølen og Misterdalen har mye fint å by på.
  • Man kommer heller ikke utenom Jutulhogget, Nord-Europas nest-største canyon.

 

Dilla på jerv

Terskelen for å reise fra Rendalen, har derimot bare blitt høyere og høyere. Det er nå seks år siden hun og samboeren kjørte flyttelasset til et idyllisk gammelt tømmerhus med utsikt over Øvre Rendal. For halvannet år siden skilte hun og mannen lag, og veien videre var helt åpen.

– Jeg hadde plutselig et valg om å flytte, men det var aldri aktuelt. Jeg trives så godt her, og har et bra nettverk. I tillegg har jeg blitt mer kjent med turområdene. Det er fortsatt mange steder jeg ikke har fått utforsket. Og så er det fotoprosjektene.

– Det største fotoprosjektet begynte jeg, eks-en min og en kollega med i 2011. Vi legger ut elg som åte og dokumenterer jerv. Vi har fått låne ei bu hvor vi har laget en fotoluke, og der sitter vi og observerer og fotograferer. Det er utrolig spennende og gøy! Den bittelille kroppen på 15-20 kilo drar unna svære elglår jeg knapt hadde klart å løfte selv. Et år hadde vi et jervepar der med en utrolig tam tispe. Jeg pratet til henne og hun satt der bare å så på meg fra 20 meters hold. Det har vært journalister fra Ut i naturen på NRK på besøk i bua vår og filmet jerv.

Akkurat som Erin er avhengig av skikkelige vintre, må jerven ha snø for å trives. De møtes der, forent i sitt felles element. Erin på innsiden av hytta, og fjellkatten, som den også kalles, uberørt på utsiden. Hun kan ta med soveposen og traske inn på fjellskia til bua om kvelden, kikke litt på jerven mens hun spiser frokost dagen etter og så dra på jobb.

– Men, store deler av tida er det bare venting. Og det kan være ganske kjedelig. Da hører jeg gjerne på podcaster, om forskning, vitenskap og mellommenneskelige temaer.

_mg_6682c

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Tre podcaster mens man venter på jerven:

  • Science Vs. En amerikansk podcast som tar for seg kontroversielle temaer, som for eksempel våpenlovgivningen, og ser på hva vitenskapen sier om dette.
  • Ekko. Et radioprogram på P2 om samfunnsaktuelle temaer, samtaler, reportasjer og vitenskap.
  • Reply all. En amerikansk podcast om internett og ulike menneskehistorier.

 

Selv om hun trives godt i eget selskap, er hun aldri alene. Samojedene Bayaz og Mistra, sistnevnte oppkalt etter en elv i Rendalen, elsker å være på tur med Erin. De snøhvite polarhundene med sibirske gener, ligger gjerne ute hele vinteren i hundegården mens de venter på et Erin skal bli ferdig på jobb. Og når Erin skal inn til bua med masse utstyr og tung pulk, er de uvurderlig trekkhjelp.

– Det hadde vært altfor stille her uten hunder. Det er ikke noe spørsmål å ikke ha hund.

Når Erin og bikkjene ikke er på tur, skriver hun om tur og redigerer turbilder. Den mektige naturen i og rundt Sølenmassivet, dekket med et lyst teppe av lav, gir like mektige bilder. Rendalen er stort og kontrastfylt, og har gitt mange assosiasjoner til det nærmeste vi i Norge kommer den russiske villmarka. Linsa til Erin har fanget opp alle variasjonene. En regnbue over Gråhøgda, Søttjønna badet i tåkedis og månen som henger lavt over Stenstrømmen hvor en fisker prøver lykken en sommernatt. Mange av bildene havner på hjemmesidene friluftsnett.net og turognatur.no. Førstnevnte er en inspirasjonsblogg for andre friluftslivinteresserte, mens sistnevnte er en firmanettside hvor hun selger bilder, tar på seg fotooppdrag og lager nettsider for foreninger og bedrifter. En dag i uka jobber hun med firmaet, men det er mest på hobbybasis.

– Det hadde kanskje blitt ensomt om jeg kun skulle jobbet for meg selv. Da kan det være det hadde vært vanskeligere å komme inn i miljøet i bygda.

Håpet er at flere skal bli trukket mot Rendalen, men hva skal egentlig til for å trives? Der politiet er innom en gang i uka, og du skvetter litt om du må vente på andre biler når du skal svinge ut fra butikken. En interesse for friluftsliv er ganske åpenbar.

– Jeg liker veldig godt at det er så snille fjell og kjempestore friluftsområder, hvor du stort sett kan gå for deg selv. Samtidig har du en del høye topper som er fine å ha rundt seg, da blir ikke landskapet så ensformig. Jeg synes bygdelivet er trygt og godt, og så er det klart at du må ha en jobb. Det er kanskje andre steder jeg kunne fått en enda mer spennende jobb, men det viktigste er hvor jeg bor hen, og for meg er Rendalen helt riktig.

 

Tre turmål flere bør oppdage:

  • Skarvdalen
    Blir omtalt som mini-jutulhogget. Det er ikke like stort, men veldig lett tilgjengelig.
  • Tegningfallet
    En kort og spennende tur med fossefall og jettegryter.
  • Flytoppen
    En topp i Sølenmassivet hvor et fly med fire tyskere krasjet under andre verdenskrig, bare noen meter fra toppen. Flyvraket ligger der fortsatt.