Verden versus Haltdalen

–  Turnélivet var vanskelig å kombinere med hverdagen jeg holdt på å bygge opp hjemme, sier Jørgen Nyrønning (28). Han sitter i sofaen sammen med samboer Ingrid Marie Hanem (24) og forsyner seg av nybakt kringle. Forteller om lange perioder borte fra de han satte høyest, om store opplevelser, men også kvaler og bekymringer. Det fyres i vedovnen, og kommoden ute i gangen er fylt opp av luer, skjerf og votter. Sola varmer ikke like godt lenger, men lyser likevel inn gjennom vinduene og treffer datteren Ine (2 ½), som leker på gulvet. Denne formiddagen er Hanshaugen gård preget av fred og hvile. Katten Maja stryker seg forhåpningsfullt mot et utvalgt buksebein. I etasjen over sover ennå Ingebrikt på sju måneder, og det knitrer svakt fra babycallen. Men det siste året har vært alt annet enn rolig for den lille familien.

Delte samme drøm
For bondesønnen Jørgen, kom det ikke som noe sjokk at lysten på å en gang eie og drive sin egen gård ble stadig mer presserende. At det var kuer som skulle okkupere tankene hans, var hakket mer overraskende.

Heldigvis hadde han en kjæreste som var helt med på notene. Ingrid kommer selv fra gård. Hun vokste opp i bygda Meisingset i Møre og Romsdal, hvor hun bodde i et stort hvitt trønderlån med utsikt over Hanemsvatnet. Foreldrene drev med melkekyr og Ingrid har gode minner fra det som i hennes øyne fortsatt er den fineste plassen på jord:
– Vi var med i fjøset hver dag og deltok også i mye annet gårdsarbeid. Hun smiler og beretter om da hun strikket skjerf til kalven Ferdinand, sønn av Frydia, den beste mjølkekua. Han ble en kjær venn som fikk mye kos og lange lufteturer. At Jørgen ville bli kubonde, var derfor bare et stort pluss for Ingrid, som hadde samme ønske selv: – Jeg hadde faktisk alltid trodd at jeg kom til å ta over gården hjemme på Meisingset, sier hun.

Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Ført sammen av folkemusikken
Jørgen har spilt fele siden han var sju år. Folkemusikken gir ham inspirasjon og et rom for avkobling, og han har vært aktiv deltaker på kappleiker rundt om i Norges land. Siden 2012 har han konkurrert i eliteklassen for fele med gode resultater, han har gitt ut egen soloplate, og fått utmerkelser som Fureprisen og Holtålen kommunes kulturstipend. Fela var også en stor lidenskap for Ingrid. Som 19-åring ble hun ansatt på Bergstaden hotell og tok med seg flyttelasset til Røros, men innrømmer at det ikke var jobbmuligheten som lokket henne hit.

– Jeg ønsket meg nærmere det levende folkemusikkmiljøet her oppe på fjellet, forklarer hun, og den som legger to og to sammen, forstår hvilken kar som også vanket i disse kretsene. Her fant Ingrid nemlig «en dyktig, velkledd spelemann med kjekt smil og tøft hår», som hun uttaler selv. Spelemannen sender store smil fra borte i sofaen og understreker at begeistringa var gjensidig: – Det jeg falt for hos Ingrid var utstrålinga hennes. Samtidig er hun jordnær og snakker med en nydelig dialekt, sier Jørgen, mens Ingrid legger til at hun ble glad da hun fikk vite at Jørgen var fra gård. – Jeg måker heller silo enn å pumpe jern, svarer han fornøyd.

Å hoppe eller ikke hoppe?
Det gikk ikke lang tid før paret flyttet sammen i Ålen, og to og et halvt år etter at de ble sammen kom Ine til verden. De var lenge frista til å bosette seg på Jørgens hjemgård, men foreldrene hans drev fortsatt med sau her. Imidlertid fantes det et annet alternativ. I Haltdalen, høyt oppe i bakkene, hos besteforeldrene på morssida, fantes nemlig en gård. Kårfolket hadde flyttet til en mindre bolig på den andre sida av gårdsplassen, og både fjøs og hovedhus var mer enn klart for å ta i mot deres unge pågangsmot. Før de hadde bestemt seg, begynte de å bygge opp en liten kuflokk, som de hadde sammen med de sauene som fantes i bestefarens fjøs fra før av. Det ble mye pendling til Haltdalen i starten. I perioder var Jørgen også borte på spilling, med en gnagende bekymring i bakhodet om at det kunne skje noe med buskapen eller familien mens han var borte. Til slutt innså de begge at dette ikke gikk lenger, verken med pendling eller turnévirksomhet. De måtte ta et valg. Men å ta over en gård er ikke bare-bare. Skulle de angre på beslutningen, ville det ikke bli så enkelt å ombestemme seg. Å selge en familiegård ut av slekta er én ting. I tillegg talte det også i mot at muligheten for å få tilbake det de hadde kostet på gården ved et eventuelt salg, var forsvinnende liten. I Norge blir tusen gårdsbruk lagt ned hvert år, bonden tjener mindre i årslønn enn gjennomsnittsnordmannen og jobber gjerne atskillig mer. Alle disse motargumentene var godt kjent for både Ingrid og Jørgen. Likevel tok de sats.

Bratt læringskurve
Fra de i slutten av mars tok valget om å ta over, har oppgavene stått i kø. Fjøset har fått seg en oppgradering, noe som måtte til for å gi 26 storfe av typen Hereford tak over hodet. Noen høner har det også blitt, mens sauedriften har blitt avviklet. Hovedhuset er totalrenovert, og med god hjelp fra Jørgens bror Jonas ble alt innvendig revet til tømmeret. Nye bjelkelag ble lagt i alle etasjer ogi andre etasje ble rommene inndelt på nytt. Inn med ei ny trapp, nytt kjøkken, nytt vaskerom og nye soverom. Vinduer ble skiftet ut, vegger ble malt. Jørgen fikk jobb på kulturminnefondet, noe som innebærer pendling til Røros hver ukedag. Og midt oppe i det hele meldte Ingebrikt sin ankomst. Ingrid må i ettertid flire litt, hun forstår ikke hvordan de kom seg gjennom det så bra som de gjorde. – Du måtte vel bistå i en kalvefødsel mindre enn en time etter at vi kom hjem fra sykehuset, anslår hun, og legger til at det var så vidt kalven berget. Jørgen nikker bekreftende: – Kalvinga var tøff. Det var vår første periode med kalving som bønder, og vi opplevde feilstillinger, to kalver som døde og at vi måtte nødslakte ei kvige.

Heldigvis fikk de god hjelp, ikke minst fra Jørgens bestefar Anders på 82.  – Han har lang erfaring fra agronomfaget og var en stor trygghet for oss, slår de fast. De er begge enige om at det å ha noen å søke bistand og råd hos er alfa og omega når en skal starte opp som bonde, og kan ikke få rost Anders og bestemor Elsa nok. – De er personer vi ser opp til, og er til stor inspirasjon, sier de, og trekker også fram hvor glade de er for alle råd og arbeidstimer som er lagt ned fra familiemedlemmer på begge sider.

Den nye hverdagen
Familien har funnet seg til rette i Haltdalen. Ine har begynt i barnehagen og viser stolt fram den nyinnkjøpte, rosa barnehagesekken. De voksne går roligere tider i møte helt til kalvinga starter til våren. Da skal sju kalver se dagens lys. Året etter håper de å øke til tjue kalvefødsler, mens tretti er målet på sikt. For selv om hverdagen har roet seg, har de fortsatt mange planer og framtidsvisjoner. Huset er beboelig og fint, men ikke ferdig. Neste år skal de drenere og bygge veranda. Skifte tak. Pusse opp badet. Ute vil de dyrke opp mer jord. Siloene i fjøset må gjøres om så det blir plass til flere dyr når buskapen utvides. Foruten kuene, har Ingrid et stort ønske om å kjøpe en minigris. Og en hest. Og kanskje noen alpakkaer? De blir ikke arbeidsledige med det første, men det ser de heller ikke mørkt på. Selv om de ikke får igjen så mye i kroner og øre nå i startfasen, synes de absolutt det er verdt det. Som Ingrid sier: de lever foreløpig ikke av gården, men de lever for den. Hanshaugen kan nemlig by på mer enn vakker utsikt over bygda. Her oppe finner de ro. Det er kort vei til fjell og naturopplevelser, og det å gi ungene en oppvekst med nærhet til dyr er noe de begge setter høyt.

– Kontakt med dyra er terapi, sier Ingrid, som har lyst til å begynne på agronomstudier etter hvert. – Ja, kanskje spesielt når de er ute på beite, tilføyer Jørgen. Selv om han i fire år spilte for store folkemengder i USA, Europa, Russland og Canada, er det noe med gårdslivet som tiltaler ham mer. Heldigvis betyr ikke det at han har lagt fela på hylla. Musikk er en viktig del av både hans og Ingrids liv, og selv om det kanskje ikke skjer med det første, har de begge en drøm om å en gang starte et spellemannslag i bygda. Haltdalen er ikke en verdensmetropol, men det gjør ingenting når du her kan bygge din egen lille verden, akkurat slik du vil ha den. – Vi har ikke angret en dag, slår de fast, før Jørgen utbryter: – Mitt valg er å være bonde i Haltdalen!

Jørgens tre favorittmusikere:

• Hellbillies
• Sven Nyhus
• Rammstein