De trodde det skulle ta fem. Etter 20 år begynner livsverket til Anne Ma og Morten å ligne på et stabilt levebrød for to. Et levebrød basert på en flokk på nærmere 80 islandshester i moskusens mjuke og dramatiske rike ved Dovrefjell.
Det er mandag morgen. På Røros er det seks grader og regn. Skribenten har ikke fått søvnen ut av øynene, fotografen er ute i siste liten, men omsider får vi stablet oss inn i bilen med kursen mot Folldalen. Etter en kort pit-stop på Alvdal for påfyll av Cola og toast med ost og ketchup turer vi i jevnt driv oppover mot Dovrefjell. Den etterlengtede sola gjør sin entre og den majestetiske silhuetten av Rondane reiser seg opp bak skyer og Follas høye sandbanker.
Vi passerer Folldalen og Dalholen og idet snaufjellet begynner å melde seg, seg tar vi en kvass høyre. En liten flokk luftige skygger i hvitt, rødt, mørkebrunt og sort løper oppover lia ovenfor oss. De er det første vi får se av hesteflokken til Anne Margrete «Anne Ma» og Morten Sæterhaug som driver Kvistli Islandshestsenter. De står helt stille når vi kommer opp til dem. Lange hestehår i maner og haler flyter i den ikke-lenger fullt så kalde Dovrevinden. Med energien fra den fredfulle flokken slipper siste rest av blåmandagen taket og blåser vekk med vinden.
Nedenfor gården dukker det opp en lang rekke hester på vei tilbake fra dagens guidede tur. Hestene peser seg opp siste bakken, ivrige etter velfortjent hvile.
– Hei, der er dere! lyder en munter stemme fra en av rytterne. Anne Ma har stålkontroll på både sin hest, ekstrahesten hun har i bånd etter seg, turistene hun har med seg pluss hestene turistene rir.
Ved ett langt langbord samles vi. Reisende fra Bergen, Frankrike og USA som har vært med på tur, lærling Åse Larsen og sommerguide Lotte Ludvigsen, Anne Ma og oss to fra Røros. Tross sommer og sol, varmer kjøttsuppa godt og de fleste er flere runder inn på kjøkkenet for mer flatbrød og smør. Åse og Lotte er to jenter med hest i årene. Åse er ferdig på hestelinja ved Storsteigen Videregående skole på Alvdal og har vært lærling på Kvistli i ett år. Kjærligheten til hestene lyser av henne på lang vei.
– Som lærling her, er jeg med på alt av oppgaver som er knyttet til å drive senteret. Alt fra gårdsarbeid til gjerding, husstell og trening av hester. Å være lærling på Kvistli innebærer å være med på alt som skjer.
Man blir en del av flokken.
Lotte er hestejente fra Oslo, nyutdanna døvetolk og dette er tredje sommeren på rad at Lotte har sommerjobb på Kvistli.
– Det er nesten så jeg håper at Lotte ikke kommer inn på studie til høsten, ler Anne Ma. Vi trenger jo henne her!
«Flokk» er ord som beskriver Kvistli Islandshestsenter. Den fredfulle flokken på nesten 80 hester, fem-seks tobeinte og en kontinuerlig strøm av besøkende. Anne Ma og Morten kjøpte gården for tjue år siden og tok de over en flokk med 40 hester etter Anne Ma sin far.
– Faren min sin flokk besto av litt av hvert. Nordlandshester, fjordinger og islandshester. Vi har satset på islandshesten og bygget opp flokken gjennom å ha avlet på de beste islandshestene. – Vi trodde vi skulle ha stedet klart etter fem år, forteller Anne Ma, men det er først nå at stedet begynner å ligne på et solid og forutsigbart levebrød.
– Hesteturene om sommeren utgjør stammen i levebrødet, men vi holder også på med avl, trening, temming, salg og kurs gjennom året. Morten har tatt gjester med på jakt på høsten og startet i det små med vinterturer.
En liten gruppe franskmenn opplevde vinterridning som helt fantastisk. Ingen lysforurensing og kun lyden av prustende hester på tur i vintersnøen under stjernehimmelen.
Det er lett å få en følelse av at det å få besøk, være vertskap og å ta med folk ut på tur på hesteryggen, står ganske høyt på listen av hva Anne Ma trives best med i sitt liv, arbeid og hverdag. Korte vennskap kan også være gode vennskap.
– Det er så fint når helt ukjente folk møtes på hesteryggen. Det er noe med å møtes over en felles interesse, uansett hvor du kommer fra, hvilken bakgrunn du har og hvor erfaren du er. Jeg spør nesten aldri hva folk driver med og sånt. På hesteryggen samles vi om noe felles.
Noen av Anne-Ma sine fineste turminner:
- Sommere med rideturer i finvær og bading med hest.
- Baccalao til lunsj 1300 m.o.h i regn og sidevind. Med sydvest og regntøy satt vi bak ei steinbu og stemningen var kjempebra! Vi følte vi var ute på ishavet med skikkelig ruskevær, men her satt vi midt i fjellheimen med hestene som vår farkost.
- Møte med ville dyr. Dyra reagerer ikke så mye på oss når vi er på hest, så vi får oppleve mye dyreliv.
Tre uker senere dukker det opp en e-post fra Kvistli i innboksen til en heldig artikkelforfatter. Høyfjellsrittet, et årlig ritt Anne Ma og Morten har arrangert siden de startet hestesenteret, skal igjen gå av stabelen. I år har de fått noen avbestillinger og det er ledige plasser. Hvem har anledning til å være med? Jeg har svart ja før kalenderen er sjekket.
Igjen er jeg tilbake ved det lange bordet, rundt et felles varmende måltid sammen med de andre som skal være med på turen. Rittet varer i fem dager og går fra Kvistli, over til Grimsdalen, til fjellene nord for Folldalen og tilbake. Mett i magen og informert om turen vi nå skal legge ut på, går vi ut i for å sale hester. Vi får alle en hest som passer person og ferdigheter. Jeg blir satt på en hvit islending ved navn Straumur, og kjenner fort at dette er en kar jeg kan bli god venn med. I tølt gjennom stinettverket de kaller «Eventyrlandet», kan jeg sverge at det er en liten gledeståre som triller nedover kinnet. For de som aldri har sittet på en islandshest i tølt før, så kan den sammenlignes med følelsen av å sveve.
Føttene beveger seg så fort og flytende under kroppen på hesten, at man får følelsen av at den flyr. Hvis du sier «Black n’ Decker» så fort du bare kan, så er du i nærheten av lyden av en hest i tølt.
Dagen etter er det kjølig og litt regn og vi pakker oss inn med det vi har av klær og så legger vi i vei over fjellet til Grimsdalen, en vakker seterdal med Rondane nasjonalpark på ene siden og Dovre nasjonalpark på andre. Her er alt krystallklart. Fargene, vinden og vannet. Midt på fjellet, ved ei gammel bu stopper vi opp, tenner bål og gjør klar for en etterlengtet lunsj.
I år har Anne Ma fått med seg Lars, en hobbykokk av dimensjoner. Lars forer oss med egg og bacon til frokost, sender med oss byggrynsalat og chicken satay til oppvarming på bålet til lunsj, og står klar med villsau, ørret og selvskutt rype når vi ankommer nattens base. Vi ser på hverandre med et blikk som sier «metthet er en følelse det bare er å overse», og nikker ja takk på forespørsel om dessert.
Dag tre går nedover Grimsdalen og inn i Rondane. I Grimsdalen møter vi på en hesteflokk som går der på beite gjennom sommeren. De kommer nysgjerrig løpende mot oss, og bare så det er sagt, så er ordtaket «en flokk ville hester» betegnende for den muskelkraften som nå ukontrollert er på vei rett mot oss. Skuet er like flott som det er skummelt og jeg kjemper for å ikke miste kontroll på min egen hest, samtidig som jeg ikke klarer la være å beundre synet av alle de vakre hestene som løper rundt og rundt oss i sirkler. Etter hvert skjønner de at her er det ingen som kan være med å leke og blir stående litt forundret før de forsvinner opp i lia igjen. Til hell og lykke for lettere nervøse ryttere.
Ved dagens slutt, etter et solid måltid foran bålet, må jeg motvillig forlate selskapet. Trøsten er at Dovre nok ikke kommer til å falle med det første, slik at jeg kan komme for flere turer med Anne Ma, Morten og hestene på Kvistli.
Tips til hva du gjør I Folldal dersom du ikke er på hest!
- Leie kano og padle ned Atnaelva
- Gå turer til nærliggende topper og bade i Kroktjønna
- Besøke museumet og få omvisning i gruva ved Folldal Gruver
