Med Os som kulisse

Liggende på magen foran en løvetann eller lent mot ei furu med utsikt over Hummelfjell. Det er gjerne slik du finner Nicole. Alltid nysgjerrig, alltid observerende og alltid med skisseblokka eller kamera for hånden.
– Jeg suger opp alt rundt meg og får ideer hele tiden. Området her er veldig inspirerende. Det første jeg så da jeg besøkte Os første gang, var en rev. ”Wow, kult”, tenkte jeg.

Porselensmaler, fotograf, grafisk designer og webdesigner. Nicole har mange hatter, men det er som illustratør hun trives best. Hun er vokst opp i Øst-Berlin under den kalde krigen. På skolen var det strengt, du måtte oppføre deg ordentlig og sitte musestille. Ikke akkurat et sted for utfoldelse, men Nicoles fantasi måtte ut og ned på papiret.

– Jeg begynte å tegne veldig tidlig. Det var så mye inni meg. Mammaen min har jobbet mye med tekster i reklamebyrå. Jeg var ofte med henne og så hvordan hun arbeidet med folie, pensel og malte skrift. ”Jeg vil også male”, sa jeg. Min store drøm var å leve av malerier.

Lengtet etter et roligere liv

Det var det samme hva hun malte, så lenge hun fikk bruke pensel. Derfor startet det litt tilfeldig med porselen. På ærverdige slott i Tyskland har Nicole sittet og malt tradisjonelle blomstermønstre. I tillegg til svenneprøven som porselensmaler er hun også utdannet porselensdekoratør. Hun har spesialisert seg på å trykke illustrasjoner på diverse materialer, og har jobbet for flere atelier.

– Jeg er en sånn som ikke blir tilfreds, jeg strekker meg hele tiden lenger og presser meg. Jeg vil utvikle meg hele tiden. For å tilpasse meg arbeidsmarkedet og tiden vi lever i, tok jeg utdannelse som mediedesigner. Det komplementerer egentlig alt jeg kan.

I 15 år har hun vært selvstendig næringsdrivende og drevet eget firma. Hun kombinerer profesjonell kunst og illustrasjon med design, digitale medier og tradisjonelt reklamemateriell. Man skulle tro at det ideelle stedet for en kreativ sjel som Nicole, nettopp var Berlin. Men Nicole lengtet bort fra byen andre reiser til for å hente inspirasjon.

– Verden har blitt så rask. Det er så lett å gå glipp av detaljer, å glemme samspillet mellom mennesker og natur. Jeg lengtet etter mer stillhet og ro. I Berlin er det dyrt med bolig og vanskelig med kreative yrker. Det er mye stress og press. Du må hele tiden vise deg frem. Vi orket ikke mer av det. Mannen min er tømrer, og gjennom hans jobb endte vi opp i Oslo.

De bodde der i tre år, men fant seg ikke helt til rette. Ikke hadde de barnehageplass til yngstemann og få bekjente. Gjennom et norsk-tysk forum på internett kom de i kontakt med en tysk familie på Os.

– Faktisk er én prosent av innbyggertallet på Os fra Tyskland. Vi er flere tyske barnefamilier her. Kommunen garanterte barnehageplass, og vi mobiliserte en av de tyske familiene til å hjelpe oss med hus. Vi var her en helg bare for å kjenne på det, og jeg elsket det fra første øyeblikk. Skogen, naturen. Det er fantastisk.

Krevende mørketid
Reven som løp over veien da de var på befaring, ga et lite frampek om eventyret som ventet. Likevel var det ikke noe lett valg å ta. I ett år veide de for og mot. Kan man egentlig leve et sted hvor det er så mørkt og kaldt? Det var bare en måte å finne ut av det på.

– Etter at vi flyttet var jeg veldig usikker. Det var vanskelig når det var så mørkt. Trikset er at du må ut hele tiden. Ut på ski, treffe venner og være med barna. Få kontakt med folk og dra på café. Og vi reiste en del, det gjør vi fortsatt. Til Kanariøyene for å få sol og til familie i Berlin. Trenger jeg den store byen, drar jeg tilbake og treffer venner. Men Berlin er alt for rask for meg. Det holder med en uke, det er nok.

Vennene hennes har vanskelig for å fatte at hun har byttet ut all verdens gallerier, cafeer og kulturliv med en kommune som kun har ett serveringssted og i underkant av 2000 innbyggere. Det kan knapt sammenliknes med en gatestubb i Berlin hvor det bor 3,5 millioner mennesker. Kontrasten kunne ikke vært større.

– De forstår ikke hvorfor jeg flyttet. Da jeg vokste opp var jeg i alle ferier på besøk hos mine besteforeldre som drev en gård et stykke utenfor Berlin. Nærhet til natur er viktig for meg, men har man bare bodd i by så skjønner man ikke det.

– Hvordan var det å komme inn i det sosiale miljøet på Os?

– Vi var mye sammen med de andre tyskerne som bor her. Gjennom barna ble vi etter hvert kjent med andre foreldre. Man er med i fotballklubben og idrettslaget. Ordet sprer seg.

Ordet spredte seg også raskt om den lille bedriften Nicole drev. De første årene i Norge hadde hun nesten bare tyske kunder. Etter noen år på Os endret hun navnet på det tyske firmaet sitt ”Nickersten” til ”På linje”. Det er linjen – streken – som er utgangspunktet for alt, forklarer Nicole. Det tok ikke lang tid før kundene i Fjellregionen nærmest stod i kø. Hun har laget trykksaker, nettsider og reklamemateriell for offentlige og private bedrifter på Tynset, Tolga, Os og Røros.

– Jeg trengte egentlig aldri å reklamere for meg selv. Plutselig hadde jeg så mange kunder at jeg var litt usikker på om jeg ville klare alt alene. Det har fungert så bra de siste årene. Faktisk har jeg hatt så mye jobb at det nesten har blitt for mye. Akkurat nå er jeg på et punkt hvor jeg må orientere meg om hvor jeg vil. Ja, jeg kan en del om reklame og jeg kan en del om kommunikasjon, men det er kunst jeg brenner for. Det går nok mer i den retningen at jeg ønsker å leve av å være illustratør. Og gjerne også gjøre prosjekter utenfor Os.

Tilbake til start

Derfor har hun bestemt seg for å ta en pause fra reklamejobbingen. Frem til sommeren er det kun ett prosjekt som opptar henne. Hun holder på å lage en fargeleggingsbok, full av fantasifulle illustrasjoner fra Fjellregionen.

– Jeg er så fascinert av de fine trehusene her med gress på taket, av hester, bunader og troll. Fargeleggingsboka blir en test på om jeg kan leve av å bare være illustratør. Det er det som ligger mitt hjerte nærmest. I stedet for å gjøre litt av alt, vil jeg tilbake til det jeg kan best. Jeg så mange ideer til illustrasjoner, de kommer hele tiden.

Ideene kommer for eksempel når hun bygger Lego med sønnen. De bygger aldri det samme, og lager en egen fantasiverden. Stadig vekk springer Nicole opp på kontoret fordi hun har fått en tanke om noe hun må male. Eller så kommer inspirasjonen når hun står på kjøkkenet om morgenen og drikker kaffe. Plutselig kommer reven løpende forbi.

– Det går egentlig ikke an å beskrive. Det kommer hele tiden innspill. Fantasien får utløp sammen med mine barn, og så kombinerer jeg fantasien med deg jeg ser rundt meg.

På veggen har hun et bilde av en jente som tegner ringer i vann. Ut fra vannet stiger en sirkel av fjær, blader, harepuser, blomster og fugler med teksten: ”Reality is boring”.

– Stilen min er ganske organisk. Maleriene er ofte nært opp mot virkeligheten, mot det jeg ser. Men virkeligheten kan jo være litt kjedelig, og da kompenserer jeg med min fantasi. Nå er kanskje stilen min litt i en overgangsfase, jeg spiller mer på elementer. Alt er ikke helt rett, ikke alltid helt på linje.