Fra Paradise Hotel til indre sinnsro

– Jeg hadde aldri sett for meg å flytte hjem igjen, virkelig ikke. Røros virket litt klaustrofobisk, sier Berit om barndomsstedet.

Hun tygger ettertenksomt på den hjemmelagde brødskiva og kikker ut av panoramavinduene på kjøkkenet. Huset har hun og Anders bygd sammen, og de synes de har vill luksus. Ikke bare er det tre ganger så stort som leiligheten i Oslo. De bor med natur på tre sider og en hyttenabo på den fjerde. Da de møttes på yogakurs for snart fem år siden, sa det pang. Pang sa det også da de bestemte seg for å gi Røros en sjanse. Det var et prøveprosjektet. En mulighet for en billig base, mens de skulle ut og oppleve verden. Et halvt år senere planla de husbygging.

– Det var først da jeg flyttet tilbake at jeg oppdaget hvor vakkert det er her. Vi fant ganske fort ut av at det ikke var noen grunn til ikke å bli. Røros har egentlig alt. Det er den frasen alle bruker, men det er sant. Det er enormt med kulturliv og cafeer og sånt. Du har jobbmuligheter. I tillegg kan du bo sånn som vi bor. Helt inn til skogkanten og fem minutter til jobb.

Balansepunktet

Berit er utdannet samfunnsgeograf, Anders er filmutdannet og har bakgrunn som redigerer. For begge to ble oppdagelsen av yoga en slags rettesnor i livet. Det handler om å bringe kropp og sjel sammen. Om etikk, moral og å være ærlig med seg selv.

– Jeg jobbet frilans for diverse produksjonsselskaper, og har klassikere bak meg som første og andre sesong av Paradise Hotell, første sesong av X Factor og Norges styggeste rom, forteller Anders og trekker på smilebåndet.

Det var mens han studerte i Australia at han ble med på en yogatime på det lokale treningssenteret. Fint for å tøye ut, tenkte Anders. Han fikk ganske fort mer utbytte av yogatimene fremfor å stå og løfte vekter for seg selv. Etter flere år med utforsking av ulike kampsporter, konkluderte han med at han fant alt han lette etter i yoga. Ikke bare ga det ham styrke og bevegelighet i hverdagen, men også fokus og sinnsro.

– Da jeg kom hjem til Oslo og begynte å jobbe, var det veldig intenst. Det var verken godt for rygg, nakke eller sinn å sitte inne hele dagen og stresse for å overholde deadlines. Jeg brukte yoga til å balansere ut åtte timer med redigering hver dag. Etter hvert tok yogaen overhånd. Jeg dro til India et halvt år for virkelig å fokusere på det. Da jeg kom tilbake begynte jeg å jobbe fulltid som yogainstruktør.

– Hva var det som utløste det valget?

–  TV-produksjonene var kjempemorsomme. Det er gøy å sitte med en gruppe 20-åringer og klippe Paradise Hotel med en litt ironisk distanse, gjøre det morsomt. Men så dukker det plutselig opp 14-åringer som har disse deltakerne som idoler, og ser opp til dem og holdningene deres. Holdninger og meninger som vi på en måte tulla litt med og så på med et skjevt blikk. Det var ubehagelig. Etter hvert følte jeg at jeg måtte legge etikken min på hylla. Jeg hadde begynt å kjenne på det, at det her ikke er holdninger jeg kan stå inne for. Da føltes ikke det så tilfredsstillende å jobbe med det.

Etter hvert som han ble mer og mer bevisst på det etiske dilemmaet han stod i, ble kontrasten til yoga desto større.
– Yoga har en del i seg som handler om hvordan man oppfører seg mot seg selv og hvordan man skal være utover i verden. Det var i det rommet der, i den yoga-spacen, jeg egentlig ville være.

Et ”ja”-sted

Berit begynte også med litt yoga i studietiden. Interessen vokste frem gradvis samtidig som hun utforsket alternative leveformer, urbefolkninger og økologi underveis i masterskrivingen. Hun fikk aldri nok av å reise, og hadde Rishikesh, selveste yoga-hovedstaden i India, som mål.

– Det som tiltrakk meg da var veldig hard fysisk og til dels akrobatisk yoga. Jeg hadde litt konkurranseinstinkt etter å ha holdt på med turn, fotball og håndball. Jeg pushet hele tiden meg selv og ville videre. I Rishikesh fant jeg ut at jeg ville gå grundigere inn i yoga, og tok en instruktørutdannelse. Da begynte jeg å forstå dybden. Hva yoga egentlig handler om. Fysisk og aktiv yoga var ikke det jeg trengte, men ro og stillhet.

Begge to har flere sertifiseringer innenfor diverse typer yoga. Da de flyttet til Røros var det helt naturlig å starte opp med kurs for sambygdingene, for noe yogatilbud fantes ikke. Yogasenteret fikk navnet Ekvilibrium, som kan oversettes til likevekt og balanse. Hver tirsdag og onsdag tilbyr de drop-in-timer for utøvere på alle nivåer.

– Hvordan har det blitt mottatt?

– Jeg synes det har vært overraskende positivt. Røros er et veldig ”ja”-sted. Du kan si hva du vil om litt trauste bygdetyper og sånn, men her har de veldig dugnadsånd og er veldig positive til de som har lyst til å starte opp noe nytt. I begynnelsen opplevde jeg at ganske mange av de som kom var motivert av trening. Det hører jeg ikke noe særlig snakk om lenger. Yoga handler ikke om prestasjon. Det er helt magisk hvor fort de har catcha det. Alle damene kobler helt ut, ser ikke på hverandre i det hele tatt og er bare helt i sin egen boble.

– Ja, det er kanskje mest damer som tar timer hos dere?

– Vi har noen faste gutter som kommer. Jeg tipper jeg har sett åtte forskjellige mannfolk på timene mine de tre-fire årene vi har holdt på her. Ikke veldig mange altså, svarer Anders.

Han har en teori om hvorfor.

Jegeryoga

– Utfordringen med menn og yoga er at det er vanskelig å føle prestasjon. Jenter har generelt litt mer bevegelighet i kroppen noe som raskere gir en følelse av mestring. Når du er i en klasse med en eller to menn og 19 jenter, og de 19 jentene tilsynelatende gjør det bedre enn deg, så kræsjer det litt med mannsegoet.

– Også er det mange myter om hvor mystisk og annerledes det er, supplerer Berit.

– Vi er jo fra en kultur hvor det ikke er mye tradisjon for yoga, men drar du til India er det ikke noe mas rundt menn og yoga. Der er det så naturlig.

– Hva skal til for å få med mannfolka?

– Menn er litt sånn at hvis yoga kan gjøre fotballspillinga bedre, da har det noe for seg. De må kanskje ha et litt tydelig mål. Jeg har lurt litt på om jeg skulle henvende meg for eksempel til jaktlaget. Teoretisk sett vil du kunne bli en ganske mye bedre jeger om du ikke høres ut som en 70-åring når du stiller deg på knærne for å skyte en elg. Om du kan gjøre det stille og mykt som en ninja, så har du et fortrinn.

– Jegeryoga er ganske ”uyogisk”, men det er jakt og fiske som gjelder oppi her. Samtidig starta vi kanskje med en litt høyere ambisjon. Vi hadde et ønske om at flest mulig skulle bli kjent med yoga og ville gjøre det veldig tilgjengelig. Nå tenker jeg mer sånn at de som kommer, de kommer. Yoga handler veldig mye om aksept og å tillate, det er det jeg underviser. Det er bare å akseptere det hva enn det er som skjer. Så kommer det ingen menn, så kommer det ingen menn. Jeg har ingen ambisjon om å yogafrelse jaktmiljøet på Røros, sier Berit.

Tar med verden hjem

To yogaklasser og en bedriftsavtale betaler ikke regningene i familien, som nå teller tre etter at Tobias kom til verden for to år siden. Anders jobber som driftskonsulent i Infonett og Berit er verdiformidler på Rørosmeieriet.

– På Røros har vi skaffet oss et hjem uten at vi må jobbe så mye og ta opp så mye lån at vi bor oss i hjel. Det er mange rundt meg som ønsker å leve litt enklere og ha mer fri, men så har man kanskje allerede en modell med et lån og et hus som gjør at man er litt låst. Vi ville ha tid til å bruke huset og naturen rundt, ha tid til familien.

Anders sier han ikke helt har vent seg til tempoet her oppe. Han venter bare på at bilen bak skal legge seg på hornet om han bruker for lang tid på å slippe av Berit langs veien, men det er det ingen her som bryr seg om.

– Jeg merker at det er en veldig stor forskjell. Her har folk tid til å slå av en prat og tenke seg litt om. De øyeblikkene hvor jeg virkelig føler at jeg trives, det er når jeg pisser i hagen eller når jeg brenner bål rett utenfor huset. He-he.

– Dere savner ikke vennene i Oslo?

– Jo, det gjør jeg, svarer Berit.

– Vi er der med forholdsvis jevne mellomrom. Man må ut og få litt innputt, men det holder med noen dager. Så vil jeg hjem, roe ned og integrere inntrykkene. Det som skjer mer og mer nå er at mine venner i Oslo synes det er så fantastisk å komme til Røros. Så fremfor å reise ut hele tiden, fyller vi heller huset med verden.